«Anti-auditorium og helt laboratorium»

KUNSTforum #3 2014

Intervju med Vilde von Krogh. Intervjuer: André Gali

Få, om noen, har vært en like standhaftig institusjonsbygger i den norske kunstverden de siste 30 årene som kunstner, kurator og rektor Vilde von Krogh (f. 1965). Som student på Strykejernet kunstskole i Oslo på slutten av 1980-tallet bidro hun til å utvide studieforløpet fra ett til to år, og sammen med flere av medstudentene startet hun kunstsenteret Can Serrat utenfor Barcelona i Spania. Etter utdannelsen ved Vestlandske Kunstakademi i Bergen på slutten av 1990-tallet, utviklet hun en skulpturlinje på Strykejernet i samarbeid med Matias Faldbakken. Senere utarbeidet hun en prosjektlinje samme sted. I 2002 startet hun visningsrommet No.9 som hun drev frem til 2005. Da von Krogh sluttet som lærer på Strykejernet i 2005, etablerte hun Prosjektskolen som hun i dag er rektor for. De siste årene har hun også vært engasjert i Brucstockfestivalen, en nyetablert musikk-, video- og performancefestival i Can Serrat som hun er initiativtager til.

ETT AV TO GODER Ved siden av «institusjonsvirksomhetene » har von Krogh jobbet trofast med egen kunst og stilt jevnlig ut ved etablerte og kunstnerdrevne visningssteder i inn- og utland. Gjennomgående i kunstnerskapet er surrealistiske tablåer og installasjoner med menneskelige og dyrelignende figurer der kroppen er sentral. Flere av tablåene har tydelig relasjon til Julie Kristevas begrep om det abjekte – frastøtende fenomener som kroppsvæsker som blod, svette, tårer og sæd – som minner oss om vår egen forgjengelighet. Det er likevel som tilrettelegger og vertskap for andres kunstnerskap, og som aktør på en aktiv samtidskunstscene von Krogh har vært synlig. Det er også det hun helst snakker om. – Jeg er nok mer interessert i at jeg som en aktør på kunstscenen kan bidra med mitt og få den til å være bevegelig, enn i meg selv som kunstner, understreker hun. Det var heller ikke selvsagt at hun skulle bli kunstner, tross antydninger til det allerede i 8-9 årsalderen da hun lagde installasjoner på rommet sitt. Selv om hun gikk på Steinerskolen der kreativitet var i fokus, koblet hun ikke det med å lage kunst. Dessuten var hun god i matematikk og etter videregående fikk hun plass på Goethe-instituttet. Men det ble ikke matematikk. I stedet dro hun som 19-åring ut i verden og ble konfrontert med virkeligheten, noe som gjorde uutslettelig inntrykk. I Karibia haiket hun og en venninne med seilbåter, noe hun ikke anbefaler. Hun lærte også at det å være kvinne i Norge er et privilegium fordi kvinnene her «ikke har kjønnet sitt som fiende». Lærdommen har hun tatt med seg i kunsten. Tilbake i Oslo spilte hun i band med navn som Doktor Ruth, Dead Muppets og Jom Tones. Samtidig drev hun med kunst. – En god venn tok meg med til Strykejernet og viste meg rundt. Sjefen Thorleif Gjedebo var der og etter en lang prat ble det til at jeg begynte der, husker hun. Det var i 1986. Den gang var skolen et ettårig studium, men flere i klassen ønsket å gå om igjen fordi den kreative energien var så inspirerende. Dermed ble studiet utvidet med ett år. – Strykejernet var en slags hard leking, inspirert av 70-talls tysk aksjonisme, men på glad-måten, der vi danset rundt, malte på hverandres bilder og sprengte grenser. Musikkarrieren skjøt samtidig fart, et av bandene hun var med i hadde gitt ut plate og konserter ventet i Norge og Europa. Men hun var gravid og ble tvunget til å ta et valg: – Ting gikk riktig vei med bandet, men så var det dette vesenet som tok bolig i kroppen min. Jeg visste at turneer og lange øvinger var vanskelig å kombinere med barn, så da valgte jeg ett av to goder: billedkunsten.

TILBAKE TIL EGNE TING En leken tilnærming til kunst har vært sentral for von Krogh siden Strykejernet, ikke minst da hun startet sin egen skole nesten tyve år senere. Kanskje var det lekenheten til Gjedebo og Strykejernselevene som gjorde at de i 1989 dro til Spania og restaurerte en gammel vingård fra 1700-tallet. Først var de der noen måneder av gangen, men etter at sønnen Ask ble født i 1991, dro von Krogh og samboeren Terje Nicolaisen til Can Serrat og ble der i to år. – Vi levde ut ideen om at liv og kunst ikke er adskilt, vi bodde der, bygde og lagde kunst samtidig. Rommene leide vi ut og vi livnærte oss ved å lage mat for gjestene som kom. Det de bygget opp der for 25 år siden er i dag en viktig institusjon for mange kunstnere. Strykejernet og Prosjektskolen arrangerer skoleturer dit, og det er mulig for etablerte kunstnere å jobbe der. Her er ulike studioer, arbeidsmuligheter inne og ute, grafisk verksted og inspirerende uteområder. Gården ligger like ved fjellet Montserrat, rundt 45 minutters biltur fra Barcelona. Etter to år i Spania kom Nicolaisen inn på Kunstakademiet i Trondheim, og familien flyttet dit. Von Krogh jobbet som sjauer og etter hvert som daglig leder for kultur- og musikkfestivalen TMV-festivalen, samtidig søkte hun på kunstakademiene i Oslo, Bergen og Trondheim uten å komme inn. For første og eneste gang i livet bestemte hun seg for å lyve. – Jeg satte meg inn i programmene på akademiene. Konseptualismen var kommet til Norge så jeg lagde en søknad som ikke hadde noe med mine arbeider å gjøre, en parodi på en konseptuell praksis. I søknaden imiterte hun blant annet Cindy Shermans praksis med å fotografere seg selv i iscenesatte situasjoner. Verket var som en slags spørreundersøkelse: – Folk skulle gjette hvilket kunstnerskap jeg representerte. Jeg hang colabokser på et reinsdyr; var jeg Warhol eller Gilbert & George? Man måtte krysse av på en samtidskunstundersøkelse. Hun kom inn både i Bergen og Trondheim. Med et samlivsbrudd på gang, valgte hun Bergen. Der gikk hun «tilbake til sine egne ting». På Strykejernet hadde hun begynt med maleri og tegning, før det gikk over i mer romlige installasjoner av søppel og rare ting. Det var dette hun egentlig holdt på med, ikke knusktørr konseptkunst. Rektor reagerte på at det hun nå lagde skilte seg veldig fra det hun hadde søkt med, og han spurte «hvor ble det av den Vilde von Krogh som vi tok inn?» Ærlig svarte von Krogh at «hun finnes ikke». Siden har hun vært tro mot seg selv. Historien forteller hun elevene sine den dag i dag. – Jeg anbefaler ingen å lyve, men hvis du må finne en vei rundt systemet for å oppnå noe som er viktig for deg, kan du gjøre det én gang, for så aldri å gjøre det igjen. På denne tiden fikk akademiene spesifikke roller. Oslo skulle fronte det figurative, i Trondheim skulle det dreie seg om nye medier, og i Bergen skulle fokuset være på teori. Det passet von Krogh bra. Hun er glad i kunstteori som «en trigger», men skeptisk til teori som legger begrensninger. – Kunstverdenen må passe seg for altfor harde rammer, da spiser den opp sitt eget utgangspunkt. Kunsten er et rom som ikke er gjennomkapitalisert, derfor er dette et viktig rom for virke og væren. Og det er viktig at det finnes et sted for alvorlig lekenhet og eksperimentering, der uttrykket og din personlige særegenhet får være seg selv. Teori kan være en demper på dette rommet hvis du lar den legge for sterke føringer på arbeidene dine.

HOMMAGE TIL DUCHAMP Hun begynte på Vestlandske Kunstakademi i Bergen i 1994 som den eneste av 60 elever med barn. På grunn av sin alenemorstatus mistet hun både støtte til utdanning samt hele kunstfagstipendet fra Lånekassen, så hun jobbet svart med å vaske alle toalettene og kantinen i den 8-etasjer høye akademibygningen hver dag før skoletid for å få endene til å møtes. Men tiden i Bergen var engasjerende. – Jeg hadde tre teorilærere, de var glødende: Stian Grøgaard, Lars Vilks og Arno Viktor Nilsen. Alle tre glitrende kunnskapsrike og engasjerende. Siden hun hadde barn, var det begrensede muligheter til å gå ut på kvelden og delta i det sosiale livet. Dermed startet hun det Lars Vilks kalte «Vildes salong». – Jeg inviterte folk hjem til meg på suppe når Lars, Arno Viktor eller Stian var i Bergen for å undervise. Så snakket vi om kunst. Som på Strykejernet gikk hun sammen med en kreativ gjeng og fikk mye ut av akademitiden. Blant de som var i Bergen den gangen var Anna Gudmunnsdottir, Matias Faldbakken, Gardar Eide Einarsson, Mattias Härenstam og Tor Magnus Lundeby, alle sterke kunstnere som siden har etablert seg med tyngde i kunstverden. Men bortsett fra teorilærerne synes hun akademiet gjorde en dårlig jobb med utdannelsen. Særlig fraværende i undervisningen var kunst som ikke kom fra USA eller Tyskland, og diskusjoner rundt nyere medier. Feminisme var heller ikke på agendaen i Bergen, men Julie Kristeva hadde fått plass, en tenker som von Krogh fant spesielt interessant. – Jeg har alltid vært opptatt av død, det skjøre og flyktige. Det koblet jeg med Kristeva og det hun sier om «det abjekte», i forhold til våre kroppsutsondringer. Vi kan godta blod, bæsj, menstruasjonsblod, sæd, svette etc. så lenge det er inni oss, men når det kommer ut er det skittent, kroppslig søppel som minner oss om vår død og byr oss imot. Arbeidene hun laget nå var surrealistiske installasjoner med menneskekropper og dyrehoder. Hun fant inspirasjon i myter, særlig om kvinner, som Lilith, som i følge gammel-hebraisk mytologi er regnet som Adams første hustru, før Eva. Lilith forlot Adam da han ville at hun skulle være underdanig. – Lilith insisterer på å være den aktive i seksualakten, hun var helt fri. Slike kvinneskikkelser interesserer meg. Død, søppel, seksualitet og forgjengelighet var gjennomgående temaer i von Kroghs arbeider, blant annet uttrykt i verket Fountain I (I am II), det første av tre fontene-verker hun lagde på denne tiden. Verket var en hommage til Marcel Duchamp og hans banebrytende verk Fontene (1917), et pissoar snudd opp-ned på en sokkel, signert R. Mutt, og regnet som selve symbolet på en ready-made, et verk der et allerede eksisterende objekt tas inn i galleriet og får status som kunst. Fountain I (I am II) viser to kvinnekropper med dyrehoder; et uglehode og et hestekranium. Uglehodet refererer til Lilith hvis navn betyr ugle. Kvinnekroppene er delvis påkledd og står rygg mot rygg. Fra den enes bryster renner det melk og fra den andres underliv renner det blod. – Min fontene handler om det flytende og mangfoldige ved det å være. De to figurene, basert på avstøpninger av meg selv, sitter rygg mot rygg og representerer to sider av en enhet som begge fysisk renner over av kroppsvæsker. På den ene siden er det ren, livgivende melk, på den andre den mer skitne væsken menstruasjonsblod, som påkaller assosiasjoner til død. Tittelen kan bety både «jeg er to» og «jeg er også», og von Krogh har blandet mytiske, kvinnelige stereotyper som hore/Madonna, mor/jomfru for å skape en dualitet forankret i kvinnekroppen som dermed skaper en form for enhet.

TIET IHJEL Von Krogh så ikke på seg selv som surrealist på denne tiden, men i filmregissør Anne Kjersti Bjørn øyne var det nettopp det hun var. Bjørn jobbet med dokumentarfilmen Ung, Vakker og Begavet som løftet frem de surrealistiske kvinnene på 1920- og 30-tallet, og hun hadde behov for en samtidig kunstner hun kunne ha med i filmen. Aashild Grana i Bergens Kunstforening tipset regissøren om at kanskje en av avgangsutstillerne på Kunstakademiet i Bergen kunne passe inn. – Jeg fikk sjokk da jeg skjønte at mine arbeider nærmest var blåkopier av hva kvinnelige kunstnere hadde jobbet med for nesten hundre år siden. Kunstnerskap som 4 års akademiutdannelse aldri hadde presentert meg for. Det var en kjempeskuffelse og stor lettelse på en gang; for første gang opplevde jeg et felleskap med andre kunstnere. Da filmen kom i 2000 ble den godt mottatt, men for von Krogh ble det en merkelig opplevelse. – For meg som kunstner var det ikke bra å være med i den filmen, jeg ble rett og slett tiet i hjel. Jeg var forberedt på at ting kunne skje, men det var helt stille, som om jeg ikke fantes. Jeg er sikker på at det ville vært annerledes hvis jeg var mann, jeg ble kanskje opplevd som en trussel. Kunstverden kan være veldig konform, og jeg har en kaotisk fremtoning og et kunstuttrykk som er grenseløst i manges øyne.

NY GIV På samme tid fikk von Krogh en telefon fra Strykejernet om hun ville etablere en skulpturlinje. Dermed flyttet hun tilbake til Oslo med kunstnerkollega og kjæresten Matias Faldbakken, og jobbet frem skulpturlinja. På Strykejernet var hun lærer frem til 2005 og etablerte også en prosjektlinje der. Dette ble opptakten til skolen hun driver i dag, men før det startet hun periodens kanskje viktigste galleri for samtidskunst. Det skjedde som resultat av det hun beskriver som «en akutt livskrise». – Jeg mistet boligen min, atelieret mitt, kjæresten min og en tann i løpet av en uke. Hun måtte finne seg et sted å bo for seg selv og sønnen, og snublet over en utleieannonse for det gamle Tegneseriemuseet i Oslo. Lokalene var i en kjeller og hadde 16 rom. – Det var veldig billig og jeg sutret meg til det, husker hun. Det ble en ny giv i en katastrofetilstand. Alt måtte bygges og erfaringene fra Can Serrat var gode å ha. Men hun hadde flere rom enn hun hadde bruk for selv. – Jeg hadde ingen planer om å bli gallerist, jeg var kun en kunstner med et overskudd av rom. Det ble galleri No.9, visningsrom for samtidskunst. Fra Strykehjernet kom elevene hennes, samt tidligere elever. Galleriet ble fort et møtested for kunstnere fra flere generasjoner, men særlig yngre kunstnere. – Det var en stor glød i Oslo akkurat da. Med et par hederlige unntak var de andre kunstnerdrevne galleriene som Herslebs Gate 10 og Struts lagt ned, så det var et stort behov for et galleri som kunne vise det som skjedde da. På No. 9 har 200 kunstnere stilt ut av, blant andre Snorre Ytterstad, Monica Winther, Leander Djønne, Munan Øvrelid, Ole Jørgen Ness, Synnøve G. Wetten, Ivan Galuzin, Ida Ekblad, Marius Engh, Josefine Lyche, Marte Johnslien og Lene Berg, og flere av dem debuterte her. I tillegg initierte og arrangerte hun Oslo Art Festival to ganger. Festivalen samlet kunstnerdrevne gallerier i et større arrangement for å presentere den alternative kunstscenen for et større publikum. Et hovedanliggende for galleriet, beskrevet i et eget manifest fra 2002, var å være «et rom for omskiftelighet» som ikke har «en fastlagt stil når det gjelder kunstneriske uttrykk» eller tar hensyn til «styrende trender eller alder, posisjon og CV-lister i sitt utvalg av utstillere og/eller initiativtagere til utstillingskonsepter.» Det kulminerte med at No.9 fikk pris for beste kunstnerdrevne galleri på UKS under kunstgallaen SKATV Art Awards i 2004. Gallaen var produsert av kunstakademistudentene Ivan Galuzin, Christian Bould og Leander Djønne, alle tidligere elever av von Krogh. Prisen ble delt ut av en uavhengig jury. Året etter stengte galleriet da von Krogh ble kastet ut av gårdeieren. Begrunnelsen var at hun viste «farlig kunst». – Lutz Rainer Müller får skylden, men det var et vanvittig vakkert arbeid han gjorde. Siden har galleriet eksistert i «eksil» uten fast adresse. Det hører med til historien at No. 9 inspirerte andre kunstnerdrevne gallerier som Barbara Hansen og Galleri Galuzin, senere T.A.F.K.A.G. (The artspace formerly known as Galuzin). – Da jeg ble kastet ut var jeg allerede i gang med å starte Prosjektskolen i samarbeid med kollega Yngve Rønning, som etter noen år valgte å tre ut av prosjektet. Erfaringene fra No.9, Strykejernet og Can Serrat gjorde at jeg turte å starte en egen skole, den første og eneste kunstskolen i Norge startet av en kvinne. – Jeg brukte halvannet år av livet mitt på å skrive søknader om noe jeg nærmest anså som en spøk, samtidig som jeg tok det på alvor. Siden jeg fikk napp, noe jeg virkelig ikke regnet med, har jeg ikke hvilt et sekund. Prosjektskolen åpnet i 2005 og beskrives som «en toårig kunstskole drevet av aktive samtidskunstnere » som «tilbyr et bredt spekter av gjestelærere og foredragsholdere.» Her får elevene rom i et dynamisk og eksperimentelt miljø «til å utvikle sin egen originalitet og selvstendighet». Målet er å «skape et aktivt miljø og bygge et kunstlaboratorium for idèer, forskning og oppfinnelser». Som tidligere i von Kroghs liv er det blitt et miljø rundt henne der det syder av kreativitet. Det kan virke som om von Krogh – overalt hvor hun befinner seg – blir en katalysator for kunstnerisk aktivitet og legger til rette for at kunsten kan være eksperimentell og leken (på en alvorlig måte). De siste årene har hun iverksatt et nytt prosjekt som handler om de samme verdiene, det å skape et positivt sosialt rom for meningsutveksling, kunst, kreativitet og et liv der ikke pengene er det viktigste: Brucstockfestivalen i Spania. Målet er å utfordre hva en festival er og kan være. Festivalen er åpen for alle, og alle som deltar jobber for kost og losji. Prosjektet finansierer hun av egen lomme. – Jeg har «tapt» 180 000 kroner i to år med et stort smil, fordi det har gått rett tilbake til hva jeg mener er viktig: at folk møtes, danser sammen, spiller musikk sammen, og samtaler oppstår. Alt er anti-auditorium og helt laboratorium. Hun mener at det å være kunstner og påberope seg å tilhøre en kunstverden forplikter. Man har ansvar for å bidra til å forandre verden, for å skape nye rom for åpenhet, samtaler og mellommenneskelige møter. Det har vært hard jobb hele veien, med lite penger og et barn å forsørge underveis, men von Krogh understreker at «alt det jeg har rotet meg opp i ville jeg ikke byttet med noe» og avslutter med å påpeke at hun ikke har gått veien alene: – Jeg ville heller aldri ha klart noe av dette uten de utallige kolleger og venner som med sin dugnadsånd, og moralske og arbeidsmessige støtte, har bidratt til å virkeliggjøre samt løfte de forskjellige prosjektene jeg har igangsatt.

Fakta

Vilde von Krogh (1965) er født og oppvokst i Oslo. Hun studerte på Strykejernet i 1986-88
I 1989 kjøpte hun sammen med kunstnerkolleger vingården Can Serrat som i dag er restaurert og ombygget til kunstsenter med atelieret og soverom
Hun studerte på Vestlandske Kunstakademi i Bergen 1994-1998
Hun var lærer på Strykejernet 1998-2005. Der utviklet hun en skulpturlinje og en prosjektline
Hun drev visningsrommet No.9 2002-2005, siden har galleriet eksistert som No.9 i eksil, uten fast adresse
I 2005 startet hun Prosjektskolen, en toårig kunstskole, der hun er rektor
I 2012 startet hun musikk og kunstfestivalen Brucstock i Spania
Hun har stilt ut ved en rekke gallerier i inn og utland, blant annet;UKS (Unge Kunstneres Samfund), Kunstnernes Hus, Dortmund Bodega, Galleri Podium, Galleri D.O.R., Museet for samtidskunst i Riga, Stenersenmuseet, Galleri Otto Plonk, Gallery Neu i Berlin, Galleri GUN og Galleri Godteri

(intervjuet er gjengitt med tillatelse fra Kunstforum)