Bård Lie Thorbjørnsen og Øyvind Osmo Eriksen som sammen har ledet en gruppe studenter fra Prosjektskolen kunstskole fram til denne oppføringen, som en del av Dramatisk kvarter, – en festival om ytringsfrihet som ble framført i Grønland kirke og på Kafeteateret senere samme kveld…
«Kartotek» av Edy Poppy, med studenter fra Prosjektskolen.
– Les mer under galleriet. (Tekst og bilder av Roger Robberstad).
Alt er snudd på vrangen. De som blir ledet inn i kirken og oppover midtgangen blir ført til dyprøde stoler med ryggen mot alteret.
Et tomt kjølig kors står som en gravstøtte på alteret, kirkeskipet der menigheten vanligvis sitter, er avfolket, og det er bare noen få skikkelser i benkene. Det summer merkelige og fremmede tabubelagte ord og lyder i kirkerommet.
Orgelet befinner seg fysisk ikke på galleriet, men nede i kirkeskipet og lyden er overalt … lyden som en inkvisitorisk katastrofefanfare,
en pulserende basstone og en monoton lyd av en klokes enkeltslag.
Det nytter ikke å forberede seg på en katastrofe, det nytter ikke å forberede seg på konsekvensene av katastrofer eller overgrep,
det bare kommer….
1,2,3,4, det telles opp til 50. Lyder av griser som snøfter og “hysj” kommer fra alle og ingen steder. Forvirringen er total, folk smiler litt helt inntil sistemann har satt seg og det kan oppnås orden i systemet.
Trodde man.
Da eksploderer orgelet i kakofonisk fortvilelse over det som en gang har vært, og som er, og hvordan det ble.
En merkelig setning starter det hele:
“Det dugger på brillene mine når jeg ser på deg”.
Det er da helvete begynner å åpenbarer seg…
“Er du våt?”
dette er kjent….. må grave bakover i hukommelsen, det har skjedd så mye siden…
ny setning:
“Jeg vil ha barn med deg”,
“Hva sa du?”
“Vil du gifte deg og få barn med meg, barnet mitt”
“Middeladrende menn er forsvarsløse overfor unge jenter”
…. Jeg sitter fast, kjenner gallen i halsen, tårer i øynene, innser at jeg må ta meg noen dager fri nå. Noe i mitt eget liv blir skremmende nært synlig igjen. Hvor er jeg? Hvem er disse menneskene som sitter der oppe? En jurie??
“Naken for eksempel, betyr tynnkledd på vårres dialekt”
Den setningen får sløret til å dras bort fra øynene mine. Jeg vet hvor jeg er. Alle vet hvem rettshistoriens mest tåpelige setning kom fra, det manglende ordforrådet blir utstilt av seg selv…
Nå, noen dager etter, er jeg fremdeles rystet av et maktmenneske, hans forskrudde “livsledsagerske” og offerlammet. Så nå forsøker jeg å bearbeide Edy Poppys skuespill “Kartoteket”.
Jeg skriver her som både medvirkende improviserende musiker, men aller mest som betrakter. Det jeg så var en gruppe unge mennesker som studerer visuell kunst, som ga oss et visualisert helvete. Som for ei lita jente er og forblir et reelt helvete. Dette klarte de utrolig godt, trass i at akustikken i Grønland kirke er enorm. Å klare å gi oss Alvdalrettsaken på 17 minutter er en bragd! Det var heller ikke vanskelig å trekke referanser til barnebrudproblematikk heller.
Samarbeidet mellom instruktører og studenter virket godt, må det få fortsette!!
“Hvor mange ganger har vi snakket sammen de tre siste månedene?”
“4000 ganger”
“Ja nesten, men for å være mer presis er det 103 innkommende samtaler, 3272 tekstmeldinger, 26 innkommende MMS og 12 utgående MMS”
“Og hvor mange ganger har vi ligget sammen?”
“-50”
“og hvor gammel var du første gang?”
“-13”
“Han skulle ønske at det man slettet…
forsvant”
– Roger Robberstad 18/11-2014